Jeg har en liten venn som bor
i hodet mitt, om natten…
Han har en søster og en bror,
en er svak, en annen høy i hatten.
Søsteren er der om morgenen
og litt utpå dagen
hun er fremdeles trøtt og gåen,
hun har ennå søvn i magen.
Hun er ingen venn. Hun er
en unge – en latsabb og en plage.
Hver eneste dag, og i alt vær
kommer hun til meg for å klage.
Dum er hun! Men hennes bror er vis
og voksen. Vet alt som er å vite!
Rundt fire-fem hver dag skal det si’s –
de rundt ham skal se – de vet så lite!
Han kan bli irriterende, særlig i prat.
Han skal alltid stjele scenen.
All den kunnskap fører ofte til at
han kan virke manisk, og langt fra beskjeden.
Men lir det mot natt, er minstebror der.
Han foretrekker å være alene
med meg. Da snakker vi om alt som er,
alt vi kan tenke og føle og mene.
Jeg skal sove. I noen drømmer er han.
«Be søsteren din la meg være i morgen?»
Han bøyer hodet. «Du vet jeg ikke kan.»
Jeg sovner og han flyr fort avsted, som våren.
Søskenflokken bor i mitt hode.
De gjør meg til den du ser når du ser meg.
Men de er ikke meg! Vi snakker i kode
som -slik er språkets natur!- kan, så altfor lett, tolkes feil.
Legg igjen en kommentar