Kilder:
Innlegg
Kommentarer

Noen ganger

Noen ganger gjør det så vondt at det ikke kjennes, sånn at du må få det bedre for å huske hvor vondt det er.

Noen ganger kjennes det så feil at du blir redd for å såre det som sårer deg.

Noen ganger er det så vanskelig at selv om du finner den riktige løsningen, føles det feil.

Noen ganger er det så tungt at beina knekker under deg når du går.

Noen ganger sluker det alt, og da kan du ikke leve.

Noen ganger skremmer det sånn at du ikke klarer å puste eller sove ordentlig i lang tid etterpå.

Noen ganger vet du så lite om det at du føler deg dum, og det skylder på deg.

Og du tror på det.

Noen ganger forlater det deg.

 

Du savner det.

 

Den vakre kvinnen

Du har det der med fasader – det er noe jeg ikke forstår. Alltid skal ting feies over, rettes eller pyntes på. Det som ikke gjøres etter din smak er feil, feil, feil og noen ganger slemt. Jeg prøver ikke å såre deg. Jeg elsker deg jo. Du er kvinnen jeg skylder alt, alt…

Men jeg skulle ønske du kunne se hvordan du skader oss. Alltid er vi utilstrekkelige. Alltid har vi feil venner, feil vaner, feil livsstil, feil innstilling, feil tanker. Jeg ønsker deg godt i livet men jeg kan ikke utstå å være så avskyelig i dine øyne!

Det gjør det ikke noe lettere at du ikke ser noen feil i deg selv. Det gjør det ikke noe lettere at du ikke forstår, eller ikke vil forstå, hvorfor vi unngår deg. Du støter oss jo fra deg! Alt du ser er at du blir forlatt, og jeg ser at du får vondt av det, og det hjelper heller ikke.

Ja, du er kvinnen. Den vakre kvinnen. Du ga meg liv, og jeg skylder deg mye.

Men vær så snill. Ikke tving meg til å bli deg.

Jeg vet at det ikke er idéelt, og jeg er ikke forelsket i deg, og det var det jeg skulle sagt den dagen, for jeg tror ikke jeg engang er betatt av deg og jeg er i hvert fall ikke interessert i et forhold til deg og jeg er redd for at du kanskje kan ha fått det inntrykket, men sånn er det jo, men jeg vil jo rette det opp da, før det har gått så lang tid at du tenker at det er en nøye gjennomtenkt slags lumsk plan for å få deg i mine armer eller noe sånt, men kanskje det har gått så lang tid allerede, det vet jeg ikke fordi jeg kan ikke de spillereglene men de kan jo du, du sa at du forsto, du, du sa at det var noe du hadde levd tett på, men jeg tenkte at det kan du ikke si, fordi du forstår det ikke før du opplever det selv, men jeg sa det ikke akkurat som jeg ikke sa at jeg ikke var forelsket i deg og jeg hadde jo sjansen til det og det var jo egentlig derfor jeg møtte deg, kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke sa det, herregud, det var jo ikke engang fordi jeg ikke ville såre deg, for på en måte ville jeg såre deg, du vet den andre gangen, gangen før dette, jeg følte meg så trygg sammen med deg den gangen, du fikk meg til å føle meg så bra, og det er virkelig ikke mange mennesker jeg føler meg trygg sammen med, men jeg trodde at du kanskje var en av dem, men denne neste gangen vi møttes ble jeg bare kvalm når jeg så på deg og nesten redd da du snakket til meg, du hadde blitt ekkel i mine øyne, og så lirer du av deg den klisjéen, den idiotiske klisjéen, som sårer fordi den fikk meg til å føle meg dum som nesten hadde falt for en så vond person som deg, du aner ikke hvordan det føles, men altså, en klisjé av dimensjoner som sårer meg dypt, du, og så kysser du meg, og jeg kan ikke spillereglene, og jeg liker deg ikke, men jo, du er deilig å kysse, og  jeg kysser tilbake fordi, som det sies av Børretzen, jeg er kald og trenger varme, jeg er redd og trenger trøst, også spiller du den forståelsesfulle, som om jeg ikke skjønner at du og denne hva-han-nå-heter og du skal le av dette resten av kvelden, hvis han egentlig eksisterer da, hvis ikke han er et slags påskudd for å komme deg unna meg, det ville ikke forundre meg om det fantes dusinvis av sånne, fy faen, jeg har vært så jævlig dum, og bare det at jeg lå med deg, at jeg blottla meg for deg og stolte på deg og lot deg ta overhånd den kvelden, vet du at jeg hater meg selv for det, og at jeg hater deg, for det burde du vite, du kysset meg den første gangen, du tok iniativ til at vi skulle møtes hver gang, du gned deg mot meg og sa at du ville, du ville, det var deg hele tiden, jeg har ikke gjort noe for å virke masete selv om jeg har all rett til å mase på deg, du er slem er du, som ikke svarer på den meldingen, men det hele er at jeg vil faktisk ikke møte deg for å legge an på deg, jeg vil møte deg for å si at alminnelig folkeskikk ikke er for mye forlangt og at vi enten kan være venner eller ingenting, og egentlig vet jeg at jeg ikke har noen krav på din tid men herre jesus gud, du kan da i det minste være ærlig mot meg, det skylder du meg, hvis hele poenget med din tilsynelatende interesse i meg var å få meg til sengs og så vrake meg kan jeg godt forstå det, men kan du ikke i det minste si det til meg?

Christiania, min kjære

Min by. Min lille, store by. Oslo er mitt fødested og byen der jeg tilbrakte de første fire årene av mitt liv. Det er kanskje derfor jeg har denne dragningen mot dette stedet, men det er noe mer. Jeg er ikke troende og er generelt fiendtlig innstilt mot religion, men når det gjelder Oslo, tror jeg virkelig det er noe magisk ved byen, en slags unik stemning, en balanse i luften, en uventet nærhet i befolkningen, en åpenhet, en kjærlighet. Det man ser i Oslo, tenker jeg, ser man ikke overalt.

Tar jeg feil? Fordi det kan godt være jeg gjør det. Oslo er den nærmeste byen og den jeg besøker oftest, og naturligvis er jeg knyttet til den, men hallo. Byluft og mangfold finnes vel også i København, i Kristiansand, i Göteborg, og i hvertfall i New York, ganske sikkert, kanskje muligens til og med i Bergen. Jeg klarer for det meste å være saklig, hvordan kan jeg så bevisst være så svak for vesle rare Oslo?

Generelt vil jeg si byer nutildags er verdens beste steder.  Ute på landet finner man de kirkekledde moralister og overarbeidede bønder, og ikke så mye mer enn det. Jeg vil ikke si noe negativt om bønder, de er helt uunnværlige og flotte folk, men til dels derfor er jeg smertefullt klar over at jeg ikke har mye til felles med dem. Uansett finnes de også i byen, og kirkekledde moralister finnes også, beklageligvis i større grad, i byen, men poenget er at det finnes tusenvis av andre kategorier av mennesker!

I byen har man mangfold både i folk og i tankeretninger. Der en av praktiske grunner må være sparsommelig med nye idéer på landet, kan de samme idéer dyrkes og oppmuntres i byene. Kanskje jeg ville vært svak for byer uansett hvor jeg ble født.

Men Oslo, mitt Oslo. Jeg vet ikke hvorfor jeg måtte forlate deg for femten år siden. Men slik en laks svømmer opp sine elver om våren, vil jeg komme tilbake til deg. For godt.

Sånn er det nok. Jeg er en laks. Kanksje er vi alle like tett knyttet til vårt fødested?

Hei og hopp!

Leser! Om du finnes! Jeg er her, og det du for øyeblikket lar ditt syn gli over er det første innlegget på min blogg her på WordPress… jeg skal ikke legge skjul på at jeg føler meg unormalt voksen på en slik side. Jeg mener, wordpress? Det er så… så teknisk, så avansert, så organisert, så kontoraktig. Så hvorfor ville jeg ha en blogg her? Vel, jeg har liksom en annen blogg et annet sted som funker helt greit. Men problemet der er at min familie og mine venner vet hva den er, og følger den i stor grad, så det er ikke alt jeg kan legge ut der. Så jeg tenkte jeg måtte ha en til, under et pseudonym, som jeg kunne bruke til den type samfunnskritisk debattinnlegg og potensielt provoserende politisk upopulær propaganda jeg liker å skrive (om). Eller ganske enkelt drittslenging. Jeg er nemlig ikke noen fan av moteblogging eller selvsentrerte «dette gjorde jeg i dag»-blogger. Noen gjør det bra, men det krever en viss mengde talent. Det er ikke jeg i besittelse av, så for meg er det mye mer givende å virkelig terge folk enn å underholde dem. Jeg liker å virkelig utfordre tankegangen til folk flest, men mener også at det skal gjøres på en snill og respektfull måte. Ertekrok = sjef dersom det gjøres riktig. Om du ikke er enig, er du altfor selvhøytidelig. Ædda bædda.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.